Er du "leder" eller "etternøler"?

Av HÅVARD GRJOTHEIM, adm. dir. i 07 Gruppen AS, og president i Intergraf.

Kronikken er skrevet i mars, 2012.

Dette spørsmålet stilles ikke av meg, men av en nylig gjennomført undersøkelse omkring holdninger til utviklingen blant en lang rekke europeiske grafiske virksomheter. Undersøkelsen er gjennomført på oppdrag fra Eurographic Press og omtales i sin helhet et annet sted i denne utgaven.

Jeg skal nøye meg med å kommentere enkelte av de forhold som undersøkelsen belyser. Jeg vil også nevne et par andre undersøkelser som er gjennomført i det siste som har en litt annen inngangsvinkel, men som likevel handler om deler av det samme problemområdet.

Disse to undersøkelsene refererer seg til Dr. Sean Smyth fra Pira og den andre til PrintCity, ”Connection of competence.”

ØKENDE INFORMASJONSMENGDE

Hva handler så alt dette om?

Det handler om at mengden informasjon er økende. Den pleide å komme i tillegg til kjente forhold og skape vekst og utvikling.

Nå skaper den fortsatt vekst og utvikling, men på andre måter. Dette går ikke over, og har bare ett svar; vår bransje som andre bransjer som sysler med informasjon må endre seg! Dette betyr at print ikke har en fremtid. Den har mange! Men den må vite å innrette seg…

Vi vet i dag fra flere rapporter at print isolert sett er i tilbakegang. I perioden 2006 – 2016 forventes en nedgang i cold-set på ca 70% av den europeiske kapasiteteten. Vi forventer at 50% av heatset forsvinner i perioden og at vel 30% av arkoffset blir borte.

Utviklingen så langt i perioden bekrefter dette. 

Derfor spørsmålet - er du leder eller etternøler? 

PRISKONKURRANSE FØRER TIL ....

Man vet i dag at det handler om å forandre sin tilnærming til markedet. Det å gå fra å være en offsettrykker til å bli en "information service provider” er krevende. Det er krevende selv om alle øyne ser at det er akkurat det som skjer, og vil fortsette å skje. Det dramatiske er at de fleste i bransjen svarer på spørsmålet med å senke prisen. Dette gjelder ikke bare i Norden, det gjelder i hele verden. Det er ikke noe galt i å senke prisen, men når dette skjer på en måte som ikke kan forsvares ut fra et kostnadsnivå så leder dette til en destruktiv konkurranse og tilslutt konkurser. Markedet overlates altså til bransjeledere – eller kanskje til nye aktører som kommer inn og som leser dette markedet og våre kunder bedre enn det vi gjør selv.

Før Øst-Europa kom inn på banen med lave priser var det Sør-Europa som ledet an i denne idrettsgrenen. Hvem er hardest rammet i dag? Jo nettopp Sør-Europa!

Når priskonkurransen blir det viktigste parameter for suksess så vet vi fra historiske kilder at både leverandør og kunde over tid er tapere. Men i mellomtiden kan man jo skyve problemene foran seg – en stund...

MANGE VET IKKE NOK

Undersøkelsen peker videre på at digitaltrykk har vesentlige vekstsoner fortsatt. Problemet i mange sammenhenger her er at digitaltrykk i mange år (20 år) har i for stor grad fokusert på å gjøre innhogg i offsetmarkedet ved å angripe de lave opplagene. Ingen ting galt med det, men det var ikke slik man trodde at dette skulle utvikle seg ved inngangen til 1990 tallet slik jeg opplever det.

Man overvurderte nye markedsmuligheter basert på den nye teknologien. Man undervurderte offsetteknologiens evne til å svare med høyere hastigheter, økt automatisering, kortere innstillingstider og utviklingen av CTP.

Vi må ikke gjøre alt. Men gjøre noe.

Disse teknologiene (i hendene på konservative bransjefolk) ble derfor styrt mot en konkurranse mellom teknologier for print og ikke mot ny utvikling for kundene. Der gikk man glipp av en mulighet.

På grunn av gjennomsnittlig størrelse av de ca. 130.000 virksomheter i vår bransje i Europa så har det vært svakt grunnlag for MIS-systemer. Dette er en svakhet som antagelig vil prege oss i lang tid fremover og som vil forsterke tendensen til konsolidering i vår bransje. Mange mindre virksomheter vet med andre ord ikke nok om sin egen butikk. Det vet ikke nok om kostnadsdrivere og hvor lønnsomheten ligger. Dette kommer tydelig fram i undersøkelsen.

I retteferdighetens navn skal anføres at med så mange små virksomheter som her finnes så er det heller ikke lett å finne investeringsmidler for denne type satsning.  I sin tur leder det også til at det er en betydelig avstand mellom de helt gode MIS – leverandører til vår bransje. Så er det også sagt.

INTERNT FOKUS

Undersøkelsen har et par svakheter som jeg har lyst til å kommentere. Det første er at den har et meget sterkt internt fokus. Hva virksomhetene selv sier om hva de har gjort? 241 virksomheter er kanskje også et noe for lite grunnlag å bygge på selv om en lang rekke av resultatene virker svært troverdige. Selve undersøkelsen er gjort via internett. Dette er nok også en svakhet. Særlig nedover i Europa svekker denne måten å innhente informasjon på, både relevans og representativitet.  Jeg savner mer av dette ”utenfra og inn perspektivet” som i bunn og grunn er det viktigste for å forstå den endring som i dag skjer hos våre kunder. Vi ser ikke bare konturene av, men reelle satsinger fra våre kunder som går i nye retninger. De tror ikke på print alene og de ser at deres kunder endrer adferd. Dette må vi i bransjen forstå for å kunne gi de riktige svarene! Forstår vi ikke dette så forstår vi ikke markedet. Forstår vi ikke markedet så er vi på vei ut av business!

MARKEDENES KRAV

Markedet blir mer oppdelt. Markedet krever at man opererer i flere kanaler. Markedet krever at du kjenner din begrensning og søker samarbeidspartnere når du er på tynn is. 

Markedet krever kunnskap om prosjektstyring, idé, utforming, relevant software, riktig printteknologi, riktige digitale plattformer og lagerhold og distribusjon for fysiske produkter. 

Markedet krever mye i dag.  Vi som grafiske aktører må se dette. Vi må ikke gjøre alt. Men gjøre noe. Én forandring er ofte nok. Forsøker du å forandre mye på en gang, så går det galt.

Vi er her tross alt for å gjøre våre kunder gode! Noen annen berettigelse har vi ikke…

Papirbokas død?

Av BJARNE BUSET, informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag.

Kronikken er skrevet i februar 2012. 

"Den fysiske boka er død om fem år," sa Nicholas Negroponte i en paneldiskusjon i august 2010. Han er langt fra alene om den type spådommer, men Negroponte er mer verdt å høre på enn de fleste andre når det gjelder digitalisering. 

Negroponte sa noe lignende allerede i sin berømte bok Being digital fra 1995, som er full av framsynte, digitale profetier og vel verdt å lese den dag i dag. Han anga ikke den gangen noe konkret tidspunkt for når binding mellom to permer ville gå ut på dato, men i et forord med tittelen "Bokparadokset" unnskyldte han nærmest beskjemmet at han fortsatt i 1995 måtte gjøre sine tanker kjent gjennom papirboka som medium.

Det samme forordet åpner med en setning som, litt avhengig av historiens videre gang, kan komme til å bli berømt: "Being dyslexic, I don't like to read." Ut fra den bekjennelsen kan man mistenke at Negroponte ikke er så opptatt av det amerikanerne kaller immersive reading, oppslukende lesning, og derfor kanskje heller ikke forstår så mye av den gleden en del av oss har av å fortape oss i en bok, til en slik grad at vi glemmer både tid og sted. 

Jeg vil gjerne dvele et sekund ved denne fortapelsen, fordi jeg tror den kan brukes til å trekke et vanskelig, men avgjørende sjangerskille i e-bøkenes verden, nemlig mellom berikede e-bøker (apper og sånt) og - tja, hva skal vi kalle de andre? Vi kan jo ikke si at de rene tekstbøkene allerede er rike, men kanskje at de skal berikes på mottakersiden, mens de første berikes på avsendersiden? Den beste metaforen på dette er laget av Tor Åge Bringsværd lenge før epub 3-standarden var påtenkt: "Det er fint med prosa. Vil du ha sytten rosa elefanter inn fra høyre, er det gjort med et pennestrøk."

"Welcome to disruption," sier sannsigerne, med henvisning til Clayton Christensens begrep disruptive technologies. Men de glemmer at romanen ikke er en teknologi, det er en sjanger, og dens innhold endres ikke en tøddel av teknologien. I en lærebok eller en reiseguide vil du naturlig nok ønske deg både video, hyperlenker og sosiale medier. Men hvor mye av det samme vil du forstyrres av når du bedriver oppslukende lesning og fortaper deg i en pageturner?

Hvor vil jeg så med dette? Avslører jeg ikke bare meg selv som en av disse nostalgiske dinosaurene som savner lukten av papirbøkene bare fordi han sniffet for mye lim på 60-tallet? Men jeg mener ikke å ta stilling for eller mot papir eller skjerm, bare å konstatere at det fins sjangre der digitaliseringen ikke forandrer særlig mye verken av innholdet eller økonomien. Og så lenge det ikke blir dramatisk mye billigere å bringe en roman fram til leseren digitalt enn analogt, tror jeg ganske enkelt folk nok en gang kommer til å si: Ja takk, begge deler.

De digitale effektiviseringsgevinstene for forfatter, redaksjon og markedsføring har inntrådt for tjue år siden. Ting kan gjøres på nye måter selvsagt, men ikke så dramatisk nytt at det fortrenger det gamle. La meg illustrere det siste med en historie fra Tyskland i fjor høst, som handlet om hvordan alle forlagene satset tungt på å markedsføre bestselgerne sine i sosiale medier. Unntatt Piper, som ga blaffen. Hvordan kunne de det? Tja, svarte forleggeren, jeg trykker den nye Charlotte Roche-romanen i et førsteopplag på 500.000 eksemplarer, hva slags annen markedsføring kan konkurrere med det?

Betyr det at mannen fra Piper hadde rett og alle andre tok feil? Selvsagt ikke, det er bare alternative strategier. Motsatt Negroponte vil jeg derfor si at jeg ikke ser noen grunn til at papirboka skal dø i det hele tatt. Den feilslutningen mange digitale profeter gjør i disse dager, er å mene at fordi noe er mulig så er det også både ønskelig og nødvendig.

Og nå har jeg altså bare snakket om immersive reading. Det er svær mye forskjelligartet innhold vi har vært vant til å pakke mellom to permer. Mye av det vil fordampe fra papirsidene og få nytt liv i skyen. Bokparadokset vil jeg kalle en spådom om at overraskende mye av det også vil komme tilbake derfra. Hvis vi om noen år får se de første utgavene av Wikipedia trykt på papir, vil det ikke forbause meg noe mer enn at vinylen er gjenfødt. Skal vi vedde?

Grønn IT - fortsatt langt fra liv til lære

JAN PETTER ØRJANSEN er administrerende direktør i Xerox Norge AS.

Kronikken er skrevet i januar 2012.

Dagens ledere er opptatte av miljø og bærekraft.  Dårlige miljøprestasjoner skader organisasjons gode navn og rykte, og kan svekke konkurranseevnen. Likevel er mange lite flinke i praksis.

I FN's bæreraftrapport (UN Global Compact) sier ni av ti ledere at dårlig miljøprofil svekker selskapets suksessmuligheter. En grønn profil er ikke bare fint å ha, men er et fundament for virksomheten.

SVIKT PÅ BRUKERSIDEN I IT-bransjen er det etter hvert mange som har tatt dette innover seg blant både tilbydere og kunder. I bransjen snakkes det om grønn produksjon, logistikk, materialer, energi og avhendingsprosesser. Likevel er det fortsatt langt fra liv til lære, ikke minst knyttet opp til bruk av utstyret. 

Teknologisk leverer de fleste i dag produkter som er i front når det gjelder grønne etiketter av alle slag. Men mange bruker utstyret slik at det grønne potensialet ikke blir fullt utnyttet, og i mange tilfeller dårlig utnyttet med negative følger for miljøet. 

IKKE TILPASSET BEHOVET Selv med optimalt grønne maskiner har de færreste et system hvor type og antall enheter er tilpasset den bruk og det bruksmønster organisasjonen har behov for.  Maskinene kan også være innstilt på måter som gjør at grønne gevinster, som mindre energiforbruk og lavere papirforbruk, ikke blir realisert.

Vi kan tale for vår syke mor. Ønsker organisasjonen å fremstå med en mer bærekraftig profil kan printerparken være et godt sted å starte. Gamle printere kan ta mye plass og bruke mye energi, og en maskin med én funksjon (print) er sjelden like grønn som en maskin med flere funksjoner (print, faks, skanner og kopi). 

En del andre og enkle grep kan gjennomføres for å bedre miljøprofilen, og det gjelder for nær sagt alle typer IT-utstyr:

• Slå av maskiner som sjelden er i bruk – maskiner bruker energi i standby 

• Kjøp ENERGY STAR-merkede produkter – det borger for optimal energieffektivitet 

• Benytt innstillinger som sparer energi – som lavenergi- og dvalefunksjoner. 

• Smeltevoksteknologi overflødiggjør fargetoner og reduserer avfallsmengden

• Få sentral oversikt over antall printere og printerbruk, redusér antall printere i forhold til brukere og bruksmønster og redusér lager av forbruksmateriell mest mulig

• Knytt printerutstyr til IT-support eller outsource administrasjon slik at de kan overvåkes og feil forebygges – det vil gi færre henvendelser og fysiske inngrep, og er svært ressurssparende

KOSTNADSFAKTOREN Analyser fra IDC viser at tiltak som er bærekraftige, miljøvennlige og grønne, også gir dramatisk reduserte kostnader – opp til 30 prosent på bunnlinjen av direkte kostnader knyttet opp mot  tradisjonell printerbruk og miljøforbedringer på opptil 20 prosent. Trekker vi inn indirekte kostnader, som support og effektivitet, snakker vi om kostnadsbesparelser på over 50 prosent.  I mellomstore bedrifter  k a n  det dreie seg om millioner kroner, for eksempel Egmont Hjemmet Mortensen som reduserte sine kostnader fra 5,7 til 2,9 million kroner etter optimalisering av printerparken.

I tillegg kommer organisasjonens omdømme med bedre miljøprofil, som i følge nevnte FN-undersøkelse fremmer og bidrar til virksomhetens suksess, enten det er i privat eller offentlig sektor.

Yrkesløs yrkesutdanning?

LARS-ERIK HØISKAR er mediegrafiker og adjunkt. Han underviser til daglig i mediefag ved Strømsbu Videregående skole i Arendal. Han har i tillegg mange års yrkeserfaring som journalist og redaktør.

Kronikken er skrevet i desember 2011.

Ser man på populariteten til detLars-Erik Høiskar. yrkesfaglige studieprogrammet Medier og kommunikasjon, kunne man raskt forledes til å tro at verden og Norge har et nærmest uendelig behov for nye fagfolk innen medieproduksjon. Særlig gjelder det for tradisjonelle grafiske produkter, som trykksaker av de fleste slag. Det er mildt sagt et betydelig misforhold mellom antallet mediegrafikerspirer land og strand rundt og antall ledige arbeidsplasser, for ikke å snakke om lærlingplasser. Nå skal det sies at behovet for lærlingplasser ikke er voldsomt, men det er flere som vil bli lærlinger enn det er bedrifter som vil ha lærlinger, i alle fall på Sørlandet. Spørsmålet er hvor stort et problem dette er og hva vi egentlig kan gjøre med det.

De siste tre årene har undertegnede tilbrakt arbeidsdagene ved en videregående skole på Sørlandet, hvor det årlig uteksamineres førti eller flere elever, som alle er potensielle lærlinger i mediebransjen generelt og grafisk bransje spesielt. Med på kjøpet i sistnevnte bransje kan dere regne reklamebyråer, avishus og forlagshus av diverse slag. De aller fleste av disse drøyt førti elevene har ingen ambisjoner eller ønsker om å gå i lære, eller for den saks skyld utdanne seg videre innen mediebransjen. De fleste går der fordi det er et ”morsomt gymnas”. Men selv om bare ti prosent, altså fire elever, i året ønsker seg lærlingplass, er det intet å oppdrive innenfor akseptabel pendledistanse. Det eneste vi lærerne kan si er: Dessverre, mediebransjen har ingenting å tilby!

UTSPILT SIN ROLLE? For den grafiske bransjen, trykkerier, avishus og forlag innebærer det å ta inn en lærling et ansvar og en viss risiko i usikre tider. Før finanskrisen for tre år siden ba den største lokalavisen i vårt distrikt tynt om å få lærling(er), men da noen av våre elever to år senere ønsket læreplass, var svaret nei. Da melder spørsmålet seg om Medier og kommunikasjon er i ferd med å bli en yrkesløs yrkesutdanning? Det neste spørsmålet blir om studieprogrammet har utspilt sin rolle, bare rundt ti år etter at det så dagens lys og mens det fortsatt er på toppen av sin popularitetskurve?

Hvis man kun setter opp regnestykket som viser misforholdet mellom antall elever som velger dette utdanningsprogrammet og antallet læreplasser eller jobber som venter elevene etter endt yrkesutdanning, må svaret være et entydig ja, men hvis man velger et litt videre perspektiv på studieprogrammet, bør det heller være et klart nei. Medier og kommunikasjon spiller fortsatt en viktig rolle i skoleverket og for ungdom i alderen 16 til 19 år. Ikke minst som et mer praktisk ”gymnas” enn de fleste allmennfaglige studieprogram.

TENKE NYTT Spørsmålet bør heller være om vi kan tenke annerledes og reformere lærlingordningen, slik at de som ønsker å gå i lære kan få tilbud. Kanskje bør bransje og skoleverk samarbeide slik at elever som sterkt ønsker en praktisk læresituasjon kan få det gjennom en kombinasjon av skolearbeid og praktisk arbeid i mediebedrifter. Kanskje over en periode på fire år og med både studiekompetanse og fagbrev som resultat. Slike tilbud finnes i dag, men kanskje bør det utvides sterkt?

Det å ta inn en lærling som skal sysselsettes og læres opp til et solid faglig nivå over en periode på to år, er et betydelig løft for bedrifter som har nok med å tenke på bunnlinjen måned for måned. Samtidig kan to år i en enkelt bedrift bli en for smal praktisk utdanning for en ungdom som ønsker en yrkeskarriere innen en mediebransje i en rivende utvikling. Kanskje er det verken bransjen eller skoleverket som har de største manglene, men derimot et opplæringsløp som er mer tilpasset historiebøkene enn den virkeligheten ungdommen har vokst opp i, og som bedriftene kontinuerlig jobber for å holde tritt med?

Se på dette innspillet, som ene og alene står for artikkelforfatterens regning, som en oppfordring til å prøve å tenke om igjen og nytt rundt rekrutteringsmulighetene for både bransje og medieinteressert ungdom. Det er nemlig ikke tvil om at det er mye talent som går til spille for mediebransjen når så å si alle elever fra Medier og kommunikasjon ender med generell studiekompetanse og ender opp i all verdens andre yrker.

Yrkeskonkurranser = status ...

.... og gir bedre mediegrafikerlærlinger!

ANNE CAPPELEN GRANDT (49)Anne Cappelen Grandt. er ansatt som veileder og kursleder på Opplæringssenteret for visuell kommunikasjon. Hun er utdannet mediegrafiker og har i mange år drevet sitt eget firma innen grafisk design. I tillegg har hun vært ekspert og dommer for mediegrafikerfaget i NM, EM og VM siden 2006.

Kronikken er skrevet i oktober 2011.

YRKES-NM GIR FAGLIG VEKST  I forkant av Yrkes-NM i mediegrafikerfaget har vi en kvalifiseringsrunde. De fleste av de ca 60 skoleelevene og lærlingene som deltar, løser kvalifikasjonsoppgavene helt eller delvis i egen fritid. De som deltar har en synlig vekst både i selvtillit og pågangsmot! Å ha på CV'en at man har turt å ta sjansen, stå på for fullt og gjennomføre, forstår arbeidsgivere verdien av. For de som går videre til finalen i Yrkes-NM, vil den personlige og faglige veksten bli ytterligere forsterket.

NM-vinneren har de siste årene gått videre til VM (Worldskills), og nå i siste runde via EM (Euroskills). 

Min påstand er at de som har deltatt i NM, og eventuelt også  i VM, har hatt et stort faglig utbytte av dette. Det kan selvfølgelig være at de som har deltatt ville ha kommet like langt både faglig og personlig dersom de ikke hadde deltatt. Men jeg våger den påstand at deltakelse i en yrkeskonkurranse bidrar til positiv vekst og utvikling for deltakerne, noe også arbeidsgivere definitivt drar økonomisk nytte av.

Yrkes-NM er i tillegg lagt sammen med utdanningsmesse, og fungerer som eksponering av yrker i praksis for elever som skal gjøre sine valg.

VILJE OG ARBEID Siste års NM-vinner og deltaker i VM, Rino Martinsen, som til daglig jobber som lærling i Cappelen Damm AS, har brukt både av arbeidstiden (etter avtale med arbeidsgiver!) og mye av fritiden til å trene på oppgaver, øve på tekniske ferdigheter, tempo og struktur i løsninger av oppgavene. Det krever mye arbeid og stor vilje for å kunne hevde seg i Europa  og verdenstoppen. Å utføre avanserte og komplekse grafiske arbeidsoppgaver i tre-fire lange konkurransedager, mens publikum henger rundt og følger hvert tastetrykk, krever dyp konsentrasjon, fokus på arbeidsoppgavene og ikke minst struktur i arbeidsprosessene.

Det gjenstår selvfølgelig å se, men jeg er sikker på at Rino Martinsen i etterkant av de konkurransene han har deltatt i, vil kunne gi mye tilbake til lærebedriften i form av økt kunnskap og evne til å gjennomføre daglige arbeidsoppgaver.

NIVÅET ØKER I de tre siste VM hvor jeg har deltatt som dommer, er konkurransen blitt skjerpet for hvert år, og antall deltakere er stadig økende. Vår deltaker i mediegrafikerfaget endte i år som nummer 13 av 26 deltagere. Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men det er kun små detaljer som skiller de aller beste fra de som havner ”midt på treet”. Og det er både lov og enkelt å være stolt av en slik plassering!

GEVINST FOR LÆREBEDRIFTEN Bedrifter som tar inn lærlinger får medarbeidere som er topp motiverte, har ungdommens nysgjerrighet og vitalitet og som kan børste støv av en del inngrodde holdninger og måter å løse arbeidsoppgaver på. Og de bedriftene som i tillegg oppfordrer lærlingene til å delta i yrkeskonkurranser, får en medarbeider som også bruker fritiden sin til å forbedre sine faglige kvalifikasjoner, hvilket alle tjener på.

KONKURRANSER I FARE Etter å ha sett gleden, stoltheten og den faglige utviklingen som deltakelse i yrkeskonkurranser gir, er det derfor leit å vite at vi kan miste dette tilbudet for mediegrafikere. Det er dessverre vanskelig å finne økonomiske bidragsytere som er villige til og som ser nytten av disse tilbudene, Grafisk Utdanningsfond har foreløpig sagt nei til fullfinansiering av NM. Dette til tross for at mange gjør arbeidsoppgavene som dommere og tilretteleggere helt eller delvis på fritiden, uten økonomisk kompensasjon. 

Vi kunne ønske oss den eksponeringen som konkurranser innen kokkefaget får, både internt i bransjen og i ikke minst i media. Kjendiskokkenes eksponering i utallige TV-kanaler har selvfølgelig hjulpet på populariteten og oppmerksomheten. Samtidig har deltakerne en stor yrkesstolthet, noe mediegrafikere også har, men som ikke har blitt eksponert overfor et større publikum.

Kanskje det skal en gullmedalje til for å få oppmerksomhet i mediene for vårt fag også? Vi kan få det til, hvis bransjen velger å satse både litt tid og litt kroner.

Konkurransene har uansett plassering verdi for deltakerne. Jeg håper noen hjelper oss med å ta utfordringen!